Fibres and dyes[edit]Māori made tex

Fibres and dyes[edit]
Māori made textiles from a number of plants, including harakeke, wharariki, tī kōuka, tōī, pingao, kiekie and toetoe—although the paper mulberry was introduced by Māori, who knew it as aute,[1] it seems not to have thrived and bark cloth (tapa) was always rare.[2]

The prepared fibre (muka) of the New Zealand flax (Phormium tenax) became the basis of most clothing. The flax leaves were split and woven into mats, ropes and nets but clothing was often made from the fibre within the leaves. The leaves were stripped using a mussel shell, dressed by soaking and pounding with stone pounders (patu muka) to soften the fibre, spun by rolling the thread against the leg and woven. The fibre within the flax is called muka.[3]

Colours for dyeing muka were sourced from indigenous materials. Paru (mud high in iron salts) provided black, raurekau bark made yellow, and tānekaha bark made a tan colour. The colours were set by rolling the dyed muka in alum (potash).

Garments[edit]
There were two main types of garments -

A knee length kilt-like garment worn around the waist and secured by a belt
And a rectangular garment worn over the shoulders. This might be a cape-like garment or a long cloak-like garment of finer quality.
Men's belts were known as tatua and women's as tu. The man's belt was usually the more ornate. Belts were usually made of flax but occasionally other materials were used such as kiekie and pingao. Flax belts were often plaited in patterns with black and white stripes. The belts tied with a string tie. Women often wore a belt composed of many strands of plaited fibre.

Weaving process[edit]
The weaving process (whatu) for clothing was performed not with a loom and shuttle but with the threads being manipulated and tied with fingers. A strong thread is fastened tautly in a horizontal position between two or four upright weaving sticks (turuturu). To this thread (tawhiu) are attached the upper ends of the warp or vertical threads (io). The warp is arranged close together. The weaving process consisted of working in cross-threads from left to right. The closer these threads are together, the tighter the weave, and the finer the garment.

In the case of fine garments four threads are employed in the forming of each aho. The weaver passes two of these threads on either side of the first io or vertical thread, enclosing it. In the continuing the process the two pairs of threads are reversed, those passing behind the first vertical thread would be brought in front of the next one, then behind the next and so on. Each of the down threads would be enclosed between two or four cross-threads every half inch or so.[4]

Pake / Hieke[edit]
To meet the cold and wet conditions of the New Zealand winter, a rain cloak called pake or hieke was worn. It was made from tags of raw flax or Cordyline partly scraped and set in close rows attached to the muka or plaited fibre base.

A type of garment known as a pake karure was made of two-ply closed strands of hukahuka (twisted or rolled cord or tag) interspersed with occasional black-dyed two-ply open type karure (loosely twisted) muka thread cord. Garments such as these were worn interchangeably either around the waist as a piupiu, or across the shoulder as a cape. These types of garments are thought to pre-date European contact, later becoming a more specialised form during the mid to later nineteenth century, which continues today in the standardised form of the piupiu.[5]

Piupiu[edit]
Piupiu are a kind of grass skirt. The waistband is plaited or in some cases made from tāniko. The body of the piupiu is usually made from flax leaves that are carefully prepared with the muka or flax fibre exposed in some sections to cause geometric patterns to emerge. The unscraped leaves will curl naturally into tubes as the leaves dry, and make a percussion sound when the wearer sways or moves. The geometric patterns can be emphasised through dyeing as the dye will soak more into the exposed fibres rather than the dried raw leaf.[6]

The Captain of HMS New Zealand, a battlecruiser built in 1911 by the government of New Zealand for the defence of the British Empire and which took an active part in three battles of the First World War, wore into battle a piupiu (as well as a hei-tiki, Māori traditional pendant). The crew attributed to this the New Zealand being a "lucky ship" which sustained no casualties during the entire war.

Fine cloaks[edit]
There were a number of different types of fine cloaks including korowai, kaitaka, kahu huruhuru and kahu kurī, all woven from muka (prepared harakeke fibre) using the Tāniko style.

Korowai[edit]
Korowai are finely woven cloaks covered with muka tassels (hukahuka). Hukahuka are made by the miro (twist thread) process of dying the muka (flax fibre) and rolling two bundles into a single cord which is then woven into the body of the cloak. There are many different types of korowai that are named depending on the type of hukahuka used as the decoration. Korowai karure have tassels (hukahuka) that appear to be unravelling. Korowai ngore have hukahuka that look like pompoms. Korowai hihima had undyed tassels.

Korowai seem to have been rare at the time of Captain Cook's first visit to New Zealand because they do not appear in drawings made by his artists. But by 1844, when George French Angas painted historical accounts of early New Zealand, korowai with their black hukahuka had become the most popular style. Hukahuka on fine examples of korowai were often up to thirty centimetres long and when made correctly would move freely with every movement of the wearer. Today, many old korowai have lost their black hukahuka due to the dying process speeding up the deterioration of the muka.[7]

Kaitaka[edit]
Kaitaka are cloaks of finely woven muka (Phormium tenax) fibre. Kaitaka are among the more prestigious forms of traditional Maori dress. They are made from muka (flax fibre), which is in turn made from those varieties of Phormium tenax that yield the finest quality fibre characterised by a silk-like texture and rich golden sheen. Kaitaka are usually adorned with broad tāniko borders at the remu (bottom) and narrow tāniko bands along the kauko (sides). The ua (upper border) is plain and undecorated, and the kaupapa (main body) is usually unadorned. There are several sub-categories of kaitaka: parawai, where the aho (wefts) run horizontally; kaitaka paepaeroa, where the aho run vertically; kaitaka aronui or patea, where the aho run horizontally with tāniko bands on the sides and bottom borders; huaki, where the aho run horizontally with taniko bands on the sides and two broad taniko bands, one above the other, on the lower border; and huaki paepaeroa, which has vertical aho with double tāniko bands on the lower border.[8]

Kahu huruhuru[edit]

Detail of the bottom edge of a kahu kiwi, showing the distinctive hair-like nature of the kiwi feathers.
Fine feather cloaks called kahu huruhuru were made of muka fibre with bird feathers woven in to cover the entire cloak. These feather cloaks became more common during between 1850 and 1900, when cloaks were evolving in their production. Some early examples include kahu kiwi (kiwi feather cloak), which used the soft brown feathers of the kiwi (Apteryx spp). Kahu kiwi were regarded as the most prestigious form of kahu huruhuru. Other kahu huruhuru incorporated the green and white feathers of the kererū (New Zealand pigeon: Hemiphaga novaeseelandiae) and blue feathers from the tūī (Prosthemadera novaeseelandiae).[9]

Kahu kurī[edit]
A particularly rare type of cloak is the kahu kurī, made from strips of dog skin with hair attached taken from the now extinct kurī (Māori dog).

The main body of the cloak is made up of strips of white-haired dog skin of various lengths, which are sewn onto the kaupapa (main body) of the cloak with fine bone needles to form a tightly woven muka (flax fibre) foundation called pukupuku. The pukupuku weaving technique uses the whatu-aho-patahi (single pair twine) method, which is very similar to the decorative geometric tāniko (fine embroidery or weaving in a geometric pattern) border designs usually seen on the kaitaka (fine flax cloak) class of cloak, and forms a thick and heavy protective garment. The awe (the tassels that fringe the outside length of the cloak) is likely to have been taken from the underside of the dog's tail. The kurupatu (plaited hem on the cloak edge) is entirely separate to the main kaupapa and made by threading separate strips together to form a length of collar that has been sewn onto the neck of the finished garment.

Kahu kurī are garments possessing great mana (status) and were highly prized heirlooms. Each garment had its own personal name and its history was carefully preserved right up to the time they passed out of Maori ownership. However, most are in museum collections around the world and have lost their provenance. The possession of a kahu kurī immediately identified the owner as a rangatira (chief) or someone who possessed prestige and position within the hapū (family) or iwi (tribe). They were often exchanged between people of rank on important ceremonial occasions and affirmed both the mana of the giver and the recipient. Kahu kurī were made largely between 1500 and 1850, and it is thought that production had ceased altogether by the early nineteenth century.

There are several different varieties of kahu kurī and some tribal variation in the application of the descriptive terms of these types. Some of the types recorded include topuni, ihupuni, awarua, kahuwaero, mahiti, and puahi, but the construction technique remains essentially the same.[10]

Tāniko[edit]
Main article: Tāniko
Tāniko (or taaniko) refers to any ornamental border typically found on mats and clothes. Tāniko patterns are very geometric in form because they can be reduced down to small coloured squares repeated on a lattice framework. The

Results (Norwegian) 1:

Fibre og fargestoffer [edit]Maoriene gjort tekstiler fra en rekke planter, inkludert harakeke, wharariki, tī kōuka, tōī, pingao, kiekie og toetoe – selv om papir mulberry ble introdusert av maoriene, som visste det som aute, [1] det synes ikke å ha blomstret og bark klut (tapas) var alltid sjeldne.[2]Den forberedt fiberen (muka) i New Zealand Lin (Phormium tenax) ble grunnlaget for de fleste klær. Lin bladene ble delt og vevd inn matter, tau og garn men klær var ofte laget av fiber i bladene. Bladene ble fjernet med blåskjell shell, kledd av soaking og pounding med stein pounders (patu muka) å myke opp fiber, spunnet av rullende tråden mot beinet og vevet. Fiber innen flax kalles muka.[3]Farger for farging muka ble Hentet fra lokale materialer. Paru (mud høy i jern salter) gitt svarte, raurekau bark gjorde gul og tānekaha bark laget en brun farge. Fargene ble satt ved å rulle den farget muka i Alun (potash).Plagg [edit]Det var to hovedtyper av klær-Et kneet lengde kilt-aktig plagg bæres rundt midjen og sikret av et belteOg en rektangulær plagg som bæres over skuldrene. Dette kan være et Kapp-aktig plagg eller en lang kappe-aktig plagg av bedre kvalitet.Menns belter ble kjent som tatua og kvinner som tu. Mannens belte var vanligvis de mer utsmykkede. Belter ble vanligvis laget av lin, men noen ganger andre materialer ble brukt som kiekie og pingao. Lin belter ble ofte flettet i mønstre med sorte og hvite striper. Beltene knyttet med hyssing slips. Kvinner bar ofte et belte består av mange tråder av vevd fiber.Veving prosessen [edit]Veving prosessen (whatu) for klær ble utført ikke med en veven og transport, men med tråder manipulerte og bundet med fingrene. En sterk tråden er festet tautly i vannrett stilling mellom to eller fire oppreist veving pinner (turuturu). Denne tråden (tawhiu) er tilknyttet øvre ender vridningen eller loddrett tråder (io). Warp er organisert tett sammen. Veving prosessen besto av arbeider i kryss-tråder fra venstre til høyre. Jo nærmere er disse trådene sammen, den strammere veven og jo finere plagget.Ved klesplagg brukes fire tråder i dannelsen av hver aho. Vever passerer to av disse trådene på hver side av den første io eller loddrett tråden, omkranser den. I den videre prosessen på to par tråder tilbakeføres, ville de passerer bak den første loddrette tråden være brakt foran morgendagen ettall, deretter bak neste og så videre. Hver av ned trådene ville stå mellom to eller fire kors-tråder hver halv tomme eller så.[4]Pake / Hieke [edit]For å møte de kalde og våte forholdene av New Zealand vinteren, var en regn kappe kalt pake eller hieke slitt. Det var laget av koder for rå Lin eller Cordyline delvis skrapte og sett i nærheten rader knyttet til muka eller flettet fiber base.En type plagg kalles en pake karure var laget av to-lags lukket tråder hukahuka (vridd eller rullet eller kode) ispedd sporadisk svart-farget to-lags åpen type karure (løst vridd) muka tråden ledningen. Plagg som disse var slitt om hverandre enten rundt livet som en piupiu, eller på tvers av skulderen som en kappe. Disse typer plagg er antatt å pre europeiske kontakt, senere blir en mer spesialiserte form under den midt senere nittende århundre, som fortsetter i dag i standardisert form av piupiu.[5]Piupiu [edit]Piupiu er en slags gress skjørt. Linning er flettet eller i noen tilfeller laget av tāniko. Kroppen av piupiu er vanligvis laget av lin bladene som er nøye forberedt muka eller Lin fiber i noen inndelinger til geometriske mønstre å dukke. Unscraped bladene vil curl naturlig inn i rør som bladene tørr og gjøre en perkusjon lyd når brukeren sways eller flytter. De geometriske mønstrene kan understrekes gjennom farging som fargestoff vil suge mer inn synlige fibrene i stedet for tørket rå bladet.[6]Kaptein på HMS New Zealand, en Slagkrysser bygget i 1911 av regjeringen i New Zealand for forsvar av det britiske imperiet og som tok aktivt del i tre slagene i første verdenskrig, hadde i slaget ved en piupiu (som en hei-tiki, maoriene tradisjonelle anheng). Mannskapet tilskrives Dette New Zealand blir en "heldig skipet" som opprettholdes ingen tap under hele krigen.Fin kapper [edit]Det var en rekke ulike typer fine kapper inkludert korowai, kaitaka, kahu huruhuru og kahu kurī, alle vevd fra muka (forberedt harakeke fiber) bruker stilen Tāniko.Korowai [edit]Korowai er fint vevd kapper dekket med muka frynser (hukahuka). Hukahuka er laget av miro (Surr tråden) prosessen med døende muka (Lin fiber) og rullende to pakker inn i en enkelt ledning som er så vevd inn i kroppen av kappen. Det er mange forskjellige typer av korowai som kalles avhengig av hukahuka brukes som dekorasjon. Korowai karure har dusker (hukahuka) som synes å være rakne. Korowai ngore har hukahuka som ser ut som pongponger. Korowai hihima hadde ufarvet dusker.Korowai synes å ha vært sjelden samtidig med Captain Cooks første besøk til New Zealand fordi de ikke vises i tegninger som er laget av artister. Men 1844, når George franske Angas malt historiske regnskapet til tidlig på New Zealand, korowai med sine svart hukahuka hadde blitt den mest populære stilen. Hukahuka på fine eksempler på korowai ville var ofte opptil tretti centimeter lang og når gjort riktig bevege seg fritt med hver bevegelse av bæreren. I dag har mange gamle korowai mistet sin svart hukahuka på grunn av døende prosess påskynde forverring av muka.[7]Kaitaka [edit]Kaitaka er kapper av fint vevd muka (Phormium tenax) fiber. Kaitaka er blant de mer prestisjefylte formene for tradisjonell Maori kjole. De er laget av muka (Lin fiber), som igjen er laget av de variantene av Phormium tenax som gir den beste kvaliteten fiberen en silke-lignende konsistens og rik gylden glans. Kaitaka er vanligvis prydet med bred tāniko grenser på remu (nederst) og trange tāniko band langs kauko (sider). Ua (øvre kant) er ren og begravelsessenger kaupapa (hoveddelen) er vanligvis nøytrale. Det er flere underkategorier av kaitaka: parawai, der aho (wefts) kjører vannrett. kaitaka paepaeroa, der aho kjøre loddrett; kaitaka aronui eller patea, der aho kjøre horisontalt med tāniko band på sidene og bunnen grenser; huaki, der aho kjøre horisontalt med taniko band på sidene og to brede taniko band, hverandre, på nedre grensen; og huaki paepaeroa, som har loddrett aho med doble tāniko band på den nederste kantlinjen.[8]Kahu huruhuru [edit]Detaljer i den nederste kanten av en kahu-kiwi, viser den karakteristiske hår-lignende karakter av kiwi fjær.Fine fjær kapper kalt kahu huruhuru var laget av muka fiber med fuglefjær vevet i å dekke hele kappen. Disse fjær kapper ble mer vanlig under mellom 1850 og 1900, når kapper var utvikling i sin produksjon. Noen tidlige eksempler kahu kiwi (kiwi fjær kappe), som brukes myk brun fjær av kiwi (Apteryx spp.). Kahu kiwi ble betraktet som den mest prestisjetunge kahu huruhuru. Andre kahu huruhuru innlemmet grønn og hvit fjær av den lokale regnskogen (New Zealand pigeon: Hemiphaga novaeseelandiae) og blå fjær fra tūī (Prosthemadera novaeseelandiae).[9]Kahu kurī [edit]En særlig sjeldne kappe er kahu kurī, laget av hunden hud med hår festet tatt fra det nå utdødd kurī (maoriene hund).Hoveddelen av kappe består av strimler av hvit-haired hunden hud ulik lengde, som er sydd på kaupapa (hoveddelen) av kappe med fine bein nålene å danne en tett vevet muka (Lin fiber) stiftelse kalt pukupuku. Pukupuku veving teknikken bruker whatu-aho-patahi (enkelt par hyssing) metoden, som er svært lik den dekorative geometriske tāniko (fine broderier eller veving i geometriske mønstre) grensen design vanligvis sett på kaitaka (fin lin kappe) klasse kappe, og danner en tykk og tung beskyttende plagg. Ærefrykt (frynsene som utkant utenfor lengden på kappen) er sannsynlig å være tatt fra undersiden av hundens halen. Kurupatu (snodde hem utkanten kappe) er helt atskilt til de viktigste kaupapa og laget av threading separat strimler sammen til en lengde på krage det er blitt sydd på halsen av plagget.Kahu kurī er plagg har stor mana (status), og var svært ettertraktet arvestykker. Plagget hadde sitt eget personlige navn, og historien ble bevart til tiden de gikk ut av Maori eierskap. Men de fleste er i Museets samlinger rundt om i verden og har mistet sin opprinnelse. Besittelse av en kahu kurī identifisert umiddelbart eieren som en rangatira (sjef), eller noen som hadde prestisje og posisjon i hapū (familien) eller iwi (stamme). De ble ofte utvekslet mellom mennesker av rang på viktige seremonielle anledninger og bekreftet både mana til giver og mottaker. Kahu kurī ble gjort i hovedsak mellom 1500 og 1850, og det er antatt at produksjonen hadde sluttet helt av tidlig forrige århundre.Det finnes flere ulike varianter av kahu kurī og noen stamme variasjoner i anvendelsen av de beskrivende termene av disse typene. Noen av programtypene registrert inkluderer topuni, ihupuni, awarua, kahuwaero, mahiti og puahi, men teknikken er i hovedsak den samme.[10]Tāniko [edit]Utdypende artikkel: TānikoTāniko (eller taaniko) refererer til en dekorativ ramme vanligvis finnes på matter og klær. Tāniko mønstre er svært geometriske i skjemaet fordi de kan reduseres til små fargede ruter gjentas på en gitter ramme. Den

Results (Norwegian) 2:

Syntetiske fibre og fargestoffer [rediger]
maori laget tekstiler fra en rekke planter, inkludert harakeke, Wharariki, TI Kouka, TØI, Pingao, kiekie og toetoe-selv papiret morbær ble introdusert av maorier, som visste det som Aute, [1] det synes ikke å ha blomstret og bark klut (tapa) var alltid sjeldne. [2] Den forberedt fiber (Muka) av New Zealand lin (Phormium tenax) ble grunnlaget for de fleste klær. Lin bladene ble splittet og vevd inn matter, tau og garn, men klær ble ofte laget av fiber innenfor bladene. Bladene ble strippet ved hjelp av en musling shell, kledd av soaking og pounding med stein pounders (patu Muka) for å myke opp fiber, spunnet av rullende tråden mot benet og vevet. The fiber i lin kalles Muka. [3] Farger for farging Muka ble hentet fra stedegne materialer. Paru (mud høy i jern salter) tilgjengelig black, raurekau bark gjort gul, og tānekaha bark gjort en tan farge. Fargene ble satt ved å rulle farget Muka i alun (potash). Plagg [rediger] Det var to hovedtyper av klær - En knelange kilt-lignende plagg bæres rundt midjen og sikret med belte og en rektangulær plagg bæres over skuldre. Dette kan være en cape-lignende plagg eller en lang kappe-lignende plagg av finere kvalitet. Menns belter var kjent som tatua og kvinner som tu. Mannens belte var vanligvis mer ytre. Belter ble vanligvis laget av lin, men av og til andre materialer ble brukt som kiekie og Pingao. Flax belter var ofte flettet i mønstre med svarte og hvite striper. Beltene bundet med en streng slips. Kvinner ofte hadde på seg et belte sammensatt av mange tråder av flettet fiber. Veving prosess [rediger] Den veving prosessen (whatu) for klær ble utført ikke med en vevstol og shuttle men med gjengene blir manipulert og bundet med fingrene. En sterk tråd festes stramt i en horisontal stilling mellom to eller fire oppstående veve pinner (turuturu). Til denne tråden (tawhiu) er festet de øvre ender av varp- eller vertikale tråder (IO). Varpen er anordnet nær hverandre. Veveprosessen besto av å jobbe i tverr tråder fra venstre til høyre. Jo nærmere disse trådene er sammen, desto tettere veven, og jo finere plagget. I tilfellet av fine plagg fire tråder anvendes i utformingen av hver AHO. Veveren passerer to av disse tråder på hver side av den første io eller vertikal tråd, som omslutter den. I den kontinuerlige prosessen med de to par tråder er reversert, ville de passerer bak den første vertikale tråd bringes foran den neste, deretter bak den neste, og så videre. Hver av de ned tråder ville bli lukket mellom to eller fire kryss tråder hver halve tommers eller så. [4] Pake / Hieke [rediger] For å møte de kalde og våte forhold i New Zealand vinteren, regn kappen kalt pake eller Hieke var utslitt. Det ble gjort fra tags rå lin eller Cordyline dels skraping og satt i nære rader festet til Muka eller flettet fiber base. En type plagg er kjent som en pake karure ble gjort av to-lags stengt tråder av hukahuka (tvunnet eller rullet ledningen eller tag) ispedd en og annen svart-farget to-lags åpen type karure (løst snodd) Muka tråd ledningen. Plagg som disse ble slitt hverandre enten rundt midjen som en piupiu, eller over skulderen som en kappe. Disse typer plagg er tenkt å pre-date europeisk kontakt, senere bli en mer spesialisert form i løpet av midten til senere nittende århundre, som fortsetter i dag i standardisert form av piupiu. [5] Piupiu [rediger] Piupiu er en slags gress skjørt. Linningen er flettede eller i noen tilfeller laget av tāniko. Liket av piupiu er vanligvis laget av lin bladene som er nøye utarbeidet med Muka eller lin fiber utsatt i enkelte deler for å forårsake geometriske mønstre å dukke opp. De unscraped bladene vil krølle naturlig inn i rørene som bladene tørke, og lage en perkusjon lyd når brukeren svaier eller trekk. De geometriske mønstre kan understrekes gjennom farging som fargestoff vil suge mer inn i de utsatte fibrene snarere enn tørket rå blad. [6] The Captain av HMS New Zealand, en battle bygget i 1911 av regjeringen i New Zealand for forsvaret av det britiske imperiet og som deltok aktivt i tre slagene under første verdenskrig, hadde på seg i kamp en piupiu (samt en hei-tiki, maori tradisjonelle anheng). Mannskapet tilskrives dette New Zealand er en "lucky ship" som vedvarende ingen ble skadd under hele krigen. Fin kapper [rediger] Det var en rekke ulike typer fine kapper inkludert Korowai, kaitaka, Kahu huruhuru og Kahu Kuri, alt vevd fra Muka (forberedt harakeke fiber) med Tāniko stil. Korowai [rediger] Korowai er fint vevet kapper dekket med Muka dusker (hukahuka). Hukahuka er laget av miro (vri tråden) prosess for å dø den Muka (lin fiber) og rullende to bunter i en enkelt ledning som deretter vevd inn i kroppen av kappen. Det finnes mange forskjellige typer av Korowai som er navngitt, avhengig av hvilken type hukahuka anvendt som dekorasjon. Korowai karure har dusker (hukahuka) som synes å være rakne. Korowai ngore ha hukahuka som ser ut som pomponger. Korowai hihima hadde ufargede dusker. Korowai synes å ha vært sjelden på tidspunktet for Captain Cooks første besøk til New Zealand fordi de ikke vises i tegninger laget av hans kunstnere. Men etter 1844, da George franske Angas malt historiske beretninger om tidlig New Zealand, Korowai med sine svarte hukahuka hadde blitt den mest populære stil. Hukahuka på fine eksempler på Korowai var ofte opp til tretti centimeter lang, og når gjort riktig ville bevege seg fritt med hver bevegelse av brukeren. I dag, mange gamle Korowai har mistet sin sorte hukahuka grunn av dødsprosessen påskynde forverring av Muka. [7] Kaitaka [rediger] Kaitaka er kapper av fint vevet Muka (Phormium tenax) fiber. Kaitaka er blant de mer prestisjetunge former for tradisjonell maori kjole. De er laget av Muka (lin fiber), som igjen er laget av disse varianter av Phormium tenax som gir den fineste kvalitet fiber preget av et silke-aktig struktur og rik gyllen glans. Kaitaka er vanligvis pyntet med brede tāniko grenser på REMU (nederst) og smale tāniko band langs Kauko (sider). Den ua (øvre grense) er vanlig og undecorated, og kaupapa (hovedenheten) er vanligvis nøytrale. Det finnes flere underkategorier av kaitaka: parawai, hvor AHO (wefts) løpe horisontalt; kaitaka paepaeroa, der aho kjøre vertikalt; kaitaka Aronui eller Patea, der aho løpe horisontalt med tāniko band på sidene og bunn grenser; huaki, hvor AHO løpe horisontalt med taniko bånd på sidene og to brede taniko band, det ene over det andre, på den nedre kant; og huaki paepaeroa, som har en vertikal aho med doble tāniko band på den nedre grensen. [8] Kahu huruhuru [rediger] Detalj av den nederste kanten av et Kahu kiwi, viser den karakteristiske hår-lignende natur kiwi fjær. Fin fjær kapper kalt Kahu huruhuru var laget av Muka fiber med fuglefjær vevd inn for å dekke hele kappe. Disse fjær kapper ble mer vanlig i løpet av mellom 1850 og 1900, da kapper var under utvikling i sin produksjon. Noen tidlige eksempler inkluderer Kahu kiwi (kiwi fjær kappen), som brukte de myke brune fjær av kiwi (Apteryx spp). Kahu kiwi ble ansett som den mest prestisjetunge form av Kahu huruhuru. Andre Kahu huruhuru innlemmet de grønne og hvite fjær av Kereru. (New Zealand due: Hemiphaga novaeseelandiae) og blå fjær fra TUI (Prosthemadera novaeseelandiae) [9] Kahu Kuri [rediger] En spesielt sjelden type kappen er Kahu Kuri, laget av strimler av hund hud med hår festet tatt fra nå utdødd Kuri (maori hund). er hoveddelen av kappen består av strimler av hvithåret hund hud av ulike lengder, som er sydd på kaupapa (hoveddel ) av kappen med fine bein nåler for å danne et tettvevd Muka (lin fiber) stiftelse som heter pukupuku. Den pukupuku veveteknikk bruker whatu-aho-patahi (enkelt par hyssing) metoden, som er svært lik den dekorative geometriske tāniko (fine broderier eller veving i et geometrisk mønster) grensen design vanligvis sett på kaitaka (fine lin kappe) klasse av kappen, og danner en tykk og tung beskyttende plagg. Ærefrykt (duskene som fringe utsiden lengden på kappen) er sannsynlig å ha blitt tatt fra undersiden av hundens hale. Den kurupatu (flettet hem på kappen kant) er helt atskilt til hoved kaupapa og gjort ved å tre separate strimler sammen for å danne en lengde på krage som har blitt sydd på halsen av det ferdige plagget. Kahu Kuri er plagg som innehar stor mana ( status) og ble høyt verdsatt arvestykker. Hvert plagg hadde sin egen personlige navn og sin historie var nøye bevart helt fram til den tid de gikk ut av Maori eierskap. Men de fleste er i museets samlinger rundt om i verden og har mistet sin proveniens. Besittelse av en Kahu Kuri umiddelbart identifisert eieren som en rangatira (sjef) eller noen som besatt prestisje og posisjon innenfor HAPU (familie) eller iwi (stamme). De ble ofte utveksles mellom folk av rang på viktige seremonielle anledninger og bekreftet både mana av giver og mottaker. Kahu Kuri ble gjort i stor grad mellom 1500 og 1850, og det er antatt at produksjonen hadde opphørt helt ved begynnelsen av forrige århundre. Det er flere forskjellige varianter av Kahu Kuri og noen tribal variasjon i bruk av de beskrivende form av disse typene. Noen av de typer registrerte inkluderer topuni, ihupuni, Awarua, kahuwaero, mahiti og puahi, men byggingen teknikk forblir i hovedsak de samme [10]. Tāniko [rediger] Utdypende artikkel: Tāniko Tāniko (eller taaniko) refererer til noen pryd grensen vanligvis funnet på matter og klær. Tāniko mønstre er veldig geometrisk i skjemaet fordi de kan bli redusert ned til små fargede firkanter gjentas på en gitter rammeverk. Den

Results (Norwegian) 3:

Fibre og fargestoffer[edit]
Māori gjort tekstiler fra en rekke av planter, inkludert harakeke, wharariki, tī kōuka, tōī, pingao, kiekie og toetoe-selv om papiret mulberry ble introdusert av Māori, som visste at den som aute, [ 1] det virker ikke til å ha kinobransjen og bark klut (tapa) var alltid sjeldne. [ 2]

forberedt fibre (muka) av New Zealand lin (Phormium tenax) ble grunnlaget for de fleste klær.Lin løv var delt og vevd inn matter, tau og garn men klær ble ofte laget fra fibre i bladene. Bladene ble redusert med en blåskjell shell, kledd ved bløtlegging og stamper med sten pounders (patu muka) for å mildne fibre, spunnet av bølgende gjengene mot benet og vevde. Fibre i lin er kalt muka.[3]

Farger for dyeing muka ble forsynt fra stedegne materialer. Paru (gjørme høy i jernsalter) leveres i svart, raurekau bark gjort gul og tānekaha bark gjorde en lysebrun farge. Fargene ble satt ved å rulle den ihuga muka i alum (potash).

klær[edit]
var det to hovedtyper av klær -

En kne lengde kilt-lignende plagget bæres rundt midjen og sikret ved et belte
Og en rektangulær plagget slitt over skuldrene. Dette kan være en cape-lignende plagget eller en lang kappe-lignende plagget av finere kvalitet.
menns beltene var kjent som tatua og kvinner som tu. Mannen er beltet var vanligvis mer utsmykkede. Beltene ble vanligvis laget av lin, men iblant annet materiale ble brukt som kiekie og pingao.Lin belter var ofte fotografiske bakgrunnsdetaljene i mønstre med svarte og hvite striper. Beltene bundet med en streng bind. Kvinner ofte var kledd i en belte består av mange trådene fotografiske bakgrunnsdetaljene fibre.

veksling prosess[edit]
Den kompliserte prosessen (whatu) for klær ble utført ikke med en veven og transport men med gjengene blir manipulert og knyttet opp med fingrene.En sterk tråd er festet stramt i en horisontal posisjon mellom to eller fire stående veksling spakene (turuturu). Denne tråden (tawhiu) er festet øverst endene av klæsplagget eller vertikale tråder (io). Klæsplagget arrangeres i nærheten av hverandre. Den kompliserte prosessen besto av arbeider i cross-tråder fra venstre til høyre. Jo nærmere disse gjengene er sammen, desto strammere Weave,Og finere plagget.

i tilfelle av fine klær fire tråder er ansatt i det som danner av hver Aho. Den vever passerer to av disse gjengene på hver side av den første io eller vertikal gjenger, som omslutter den. I den fortsatte prosessen de to par av gjengene er reversert, de passerer bak den første vertikale tråden ville bli brakt foran den neste,Deretter bak den neste og så på. Hver av de ned tråder ville være lukket mellom to eller fire kors-tråder hver halv tomme eller så. [ 4]

Pake / Hieke[edit]
for å møte de kalde og våte forhold på New Zealand vinteren regn kappe som kalles pake eller hieke var slitt. Det var laget fra tagger på rå lin eller Cordyline delvis skrapet og satt i nærheten av rader festet til muka eller fotografiske bakgrunnsdetaljene fibre base.

En type av plagget er kjent som en pake karure ble laget av to-lags lukket trådene hukahuka (tvunnet eller rullet ledningen eller tag) krydret med sporadisk svart-ihuga to-lags åpen type karure (løst tvunnet) muka tråden ledningen. Klær som disse var slitte uttrykkene enten rundt midjen som en piupiu, eller på tvers av skulder som en kappe.Disse typer klær er tenkt å pre-dato europeiske kontakt, senere blir en mer spesialisert form under middels til senere nittende århundre, som fortsetter i dag i standardisert form av piupiu.[5]

Piupiu[edit]
Piupiu er en slags gress kappe. Det bukselinningen er flettede eller i noen tilfeller gjort fra tāniko.Hoveddelen av piupiu er vanligvis laget av lin blader som er nøye forberedt med muka eller lin fibre eksponert i noen deler til å forårsake geometriske mønstre til å dukke opp. Det unscraped forlater vil krølle seg naturlig inn rør som bladene tørre, og gjøre en perkusjon lyd når den supreste svaier eller beveger seg.Den geometriske mønstre kan bli fremhevet gjennom dyeing som dye vil trekke mer inn i eksponerte fibre heller enn den tørkede raw leaf.[6]

høvdingen for HMS på New Zealand, en battlecruiser bygget i 1911 av regjeringen i New Zealand for forsvar av det britiske imperiet og som tok en aktiv del i tre kamper i første verdenskrig, var kledd i kamp en piupiu (samt en , hei-tiki,Māori tradisjonelle hengende). Mannskapet som tilskrives denne på New Zealand som en "heldig skip" som vedvarende ingen sårede under hele krigen.

Fine kapper[edit]
var det et antall ulike typer fine kapper inkludert korowai, kaitaka, kahu huruhuru og kahu kurī, alle vevd fra muka (forberedt harakeke fibre) ved hjelp av Tāniko stil.

Korowai[edit]
Korowai er fint vevd kapper dekket med muka -frynser (hukahuka). Hukahuka er laget av Miro (vri gjenger) prosessen av døende den muka (lin fiber) og rulle to pakker inn i en enkelt ledning som er vevd inn i kroppen til den kappe. Det er mange forskjellige typer korowai som er kalt avhengig av type hukahuka brukes som dekorasjon.Korowai karure har -frynser (hukahuka) som synes å være å rakne. Korowai ngore har hukahuka som ser ut som duskene. Korowai hihima hadde undyed -frynser.

Korowai synes å ha blitt sjeldne på Captain Cook's første besøk til New Zealand fordi de ikke vises i tegninger gjort av hans artister. Men etter 1844, da George fransk Angas malte historiske kontoer for tidlig New Zealand,Korowai med sine svarte hukahuka hadde blitt den mest populære stil. Hukahuka på fine eksempler på korowai var ofte opp til 32 centimeter lang og når gjort riktig vil bevege seg fritt med hver bevegelse av bæreren. I dag, mange gamle korowai har mistet sin svart hukahuka på grunn av den døende prosess som gir raskere nedbrytning av muka.[7]

Kaitaka[edit]
Kaitaka er kapper av fint vevd muka (Phormium tenax) fiber. Kaitaka er blant de mer prestisjefylte former for tradisjonell Maori kjole. De er laget av muka (lin fibre), som igjen gjorde fra de varianter av Phormium tenax som gir den beste kvaliteten fibre preget av silke-lignende struktur og rik golden preg.Kaitaka vanligvis er utsmykket med bred tāniko grenser på remu (nederst) og smale tāniko band langs kauko (Sider). Det ua (øvre grense) er vanlig og her finnes mange udekorerte og kaupapa (hovedenhet) Vanligvis er tomme. Det finnes flere sub-kategorier av kaitaka: parawai, der aho (wefts) løper horisontalt; kaitaka paepaeroa, der aho går loddrett; kaitaka aronui eller patea,Der aho løper horisontalt med tāniko band på sidene og nedre grenser; huaki, der aho løper horisontalt med taniko band på sidene og to brede taniko band, den ene over den andre, på den nedre grensen, og huaki paepaeroa, som har vertikal aho med dobbel tāniko band på den nedre grensen.[8]

Kahu huruhuru[edit]

Detalj på den nederste kanten av en kahu kiwi,Viser den karakteristiske hår-lignende natur på kiwi feathers.
Fine fjær kapper kalt kahu huruhuru ble laget av muka fibre med fugl feathers vevd i for å dekke hele kappe. Disse fjørkant kapper ble mer vanlige under mellom 1850 og 1900, når kapper var stadig i sin produksjon. Noen tidlige eksempler inkluderer kahu kiwi (kiwi fjørkant tildekkingen),Som brukes den myke brune fjær på kiwi (Apteryx spp). Kahu kiwi var ansett som den mest prestisjetunge form for kahu huruhuru. Andre kahu huruhuru innlemmet den grønne og hvite fjær av kererū (New Zealand Pigeon: Hemiphaga novaeseelandiae) og blå fjær fra tūī (Prosthemadera novaeseelandiae) . [ 9]

Kahu kurī[edit]
EN spesielt sjeldne typen kappe er kahu kurī,Laget av strimler av hund hud med håret festet tatt fra den nå utdødde kurī (Māori hund).

hoveddelen av tildekkingen er gjort opp strimler av hvit pels hund hud i forskjellige lengder, som er sydd på kaupapa (hovedenhet) av tildekkingen med fine bein nåler for å danne et tettvevd muka (lin fibre) foundation kalt pukupuku.Det pukupuku veving teknikk bruker whatu-aho-patahi (enkelt par garn) metode, som er svært lik den dekorative geometriske tāniko (fine broderier eller veksling i et geometrisk mønster) grensen designer vanligvis sett på kaitaka (fine lin tildekkingen) klasse av kappen, og danner en tykk og tung beskyttende kappe.Den imponerende (-frynser som fringe utvendig lengde av tildekkingen) er sannsynligvis å være tatt fra undersiden av hundens hale. Det kurupatu (flettede hem på kappen Kant) er helt separat til main kaupapa og laget av træ separat strimler sammen til en lengde på halsbåndet som er sydd fast på halsen av det ferdige plagget.

Kahu kurī er klær besetter flott mana (status) og ble høyt verdsatt heirlooms. Hver kappe hadde sin egen personlige navn og dens historie var godt bevart helt opp til den tid gikk de ut av Maori eierskap. Men, de fleste er i museet samlinger rundt om i verden og har mistet sin når det gjelder.Eiendom en kahu kurī umiddelbart identifiseres eieren som en rangatira (chief) eller noen som besatte prestige og posisjon innen hapū (familie) eller iwi (stamme). De var ofte utvekslet mellom folk av rangering på viktig seremonielle anledninger og konstaterte både mana av personell og mottakeren. Kahu kurī ble gjort i stor grad mellom 1500 og 1850,Og det er tenkt at produksjonen hadde sluttet helt etter den tidlige nittende århundre.

Det finnes flere forskjellige varianter av kahu kurī og noen tribal variasjon i programmet for den beskrivende vilkårene for disse typene. Noen av typene registreres er topuni, ihupuni, awarua, kahuwaero, mahiti, og puahi, men konstruksjon teknikken fortsatt er i hovedsak den samme.[10]

Tāniko[edit]
Hovedsaken: Tāniko
Tāniko (eller taaniko) refererer til en dekorativ grensen vanligvis på matter og klær. Tāniko mønstre er veldig geometrisk i form fordi de kan reduseres ned til små fargede firkantene gjentas på et rutenett-rammeverket. Den